AT425 siste post

Da er AT425 nesten over, det mangler bare å ferdigstille rapporten. Siste post i prosjektet var ut i skolen og formidle om den immaterielle kulturarven, hvilket Emilie og Ine Mariel hadde ansvar for. Jeg fulgte med som observatør. Det foregikk i femtetrinn på en byskole her i Oslo og gikk over to skoletimer. Klassene lå ved siden av hverandre, så fortellerne kunne lett bytte klasse, noe som var planlagt, for det var ønskelig at elevene skulle høre to varianter av samme fortelling.

Det var veldig fint å være tilstede å høre og observere elevene. Elevene fikk i oppdrag å lytte etter likheter i fortellingene. Det som var den gledelig forunderligheten var at elevene kunne mye om folkeeventyr, de nevnte favoritt fortellinger, kunne en del av formularene (3tallslov og lignende) og brukte begrep som «på folkemunne» hvor de kunne redegjøre for hvorfor et folkeeventyr endret seg når det ble fortalt videre, at det for eksempel var betinget av fortellernes hukommelse.

Emilie og Ine Mariel fortalte glitrende og hadde fint opplegg. De har begge PPU, i tillegg til studiet Fortellerkunst. Læreren kommenterte at de var gode til å lede, og det skyldes jo PPU, i tillegg til deres kvaliteter som empatiske og lyttende personer i et klasserom selvfølgelig.

Jeg blir stolt av å se kommende fortellere som har god kompetanse i å være nærværende i fortelling og for lytterne. Jeg husker så altfor godt mine egne klønete opptredener i begynnelsen av karrieren, men jeg håper at jeg har overlevert mine egne fiaskoer til studenter slik at de kan handle annerledes.

Det ble en god og riktig avslutning på AT425, så får vi – alle de deltakende fortellerne – krysse fingrene for at vi kan fortsette med et annet prosjekt. Vi har iallfall søkt penger.

 

 

Reklamer

AT425 er over … nesten

Torsdag og fredag var siste samling i prosjektet AT425 og for en samling det ble. Jeg tror mye av utslaget av dette prosjektet skyldes at vi har møttes over tid. Ikke at samlingene har vært for mange, men at det har vært jevnlig over en lengre periode. Dette har ført til at deltakerne har blitt kjent med hverandre og dette har blitt forsterket av et felles mål, en variant av en fortelling.

Det begynte torsdag kveld, hvor Eirin fortalte med utgangspunkt i en variant fra Saltdalen. Det var noe trygt med den åpningen, for den lignet på de eventyrene vi kjente til, samtidig som den hadde noen unike elementer som bare Eirin og hennes variant eide. Det dannet et slags grunnlag for resten av programmet.

13039

Fredagen foregikk på Deichmanske på Majorstua. Det åpnet med barnehager og Mariannes Østenfor sol og vestenfor måne. Man skulle kanskje tro at et slikt folkeeventyr ikke fungerte for en så ung målgruppe, men det gjør det faktisk og det syns jeg var meget spennende. Men det må nok en erfaren forteller som Marianne for å få det til.

13037

13034

Deretter var det sjette klassinger som fikk høre to fortellinger. Først med Emilie og hennes valg – en variant fra Kina. Hun hadde gjort et interessant grep med å flette inn faktainformasjon om slanger. Spennende. Deretter fortalte Ine Mariel en samisk variant, hvor hun spennende krysset grenser for hva en sjette klassing forventer av et folkeeventyr. Etter deres fortellersituasjon ble lærerne sittende igjen og snakke om viktigheten av denne typen formidling. Barn møter ikke tekster på denne måten lenger, de møter skjermer, det var i det minste deres ord. Og godt er det at vi fortellere er der for å balansere det litt ut.

13033

13031

10422

Så kom den siste fortellersituasjonen hvor Kirsti åpnet betagende med variant, hvor fokuset er på den omskapte mannen. Nærværende bilder av bær, blomster og en marihøne som erstattet gullgjenstandene var et godt grep. Marte avsluttet det hele med å fortelle to løp som gled over i hverandre, det ene var om hennes liv knyttet til det å få seg en kjæreste og det andre var folkeeventyret, ofte gled dette over i hverandres fiksjonslag, et grep som jeg liker godt.

Det ble en veldig rik avrunding på samlingene og jeg er stolt over at vi fikk det til.

Men prosjektet er ennå ikke ferdig. Nå skal Emilie, Ine Mariel og Karla Suzanne ha et pedagogisk opplegg i skolen som den endelige avslutningen på prosjektet.

Den immaterielle kulturarven i vår samtid

 

AT425 er et prosjekt som har involvert fortellere over hele Norge med støtte av Norsk Kulturråd. Gjennom verksteder har fortellerne studert en bestemt variant av folkeeventyr kalt AT425 for å forstå den immaterielle kulturarven og hvordan folkeeventyr kan få en funksjon i samtiden.

 

Som en avslutning av prosjektet vil fortellerne gjennomføre visninger av sitt arbeid. Visningene er åpne for publikum.

 

Torsdag 23. mai

Sted: OsloMet, Pilestredet Park 35.

Møt opp ved den nakne statuen, Pilestredet 32 kl. 1745

 

Kl. 1800

Beist

Som introduksjon til utviklingsprosjektet formidles det gjennom en paperperformance møte mellom mennesket og dyret. Her artikuleres det hvordan det kroppslige og det groteske framhever det dyriske ved mennesket og gjør det kanskje enda mer humant.

Formidlet av Mimesis Heidi Dahlsveen

 

Den forgylte skog

I dette norske folkeeventyret møter vi en ensom prinsesse som får en falk med gylne fjær i gave av sin far. Falken er egentlig en forhekset prins, og utgir seg for å hete Sorg og Bedrøvelse. En dag blir falken nødt til å forlate prinsessen og dra til den forgylte skog. Prinsessa setter dermed ut på en farlig reise gjennom tre store berg hvor hun møter på både gygrer og menneskespisende bergtroll. Klarer prinsessa å finne igjen prinsen og den forgylte skog, eller blir hun spist av bergtrollene? Den som hører, får vite.

Med Karla Suzanne Øfjord

 

Bjørnehammen

En jente blir lovet bort til en kvitebjørn av faren hennes. Til gjengjeld skal han bli like rik som han er fattig. Jenta blir med til kvitebjørnens slott. Han er der om dagen, men om natten kommer en skikkelse i mørket og legger seg i senga hennes.

Dette er en forestilling om løfter og svik, om en vanskelig reise til østenfor sol og vestenfor måne. Men også om mot og kjærlighet.

Med Eirin Edvardsen

 

Fredag 24.

Sted: Majorstua Bibliotek

 

 

Kl. 1000

Østenfor sol og vestenfor måne

Et norsk folkeeventyr full av magi og spenning.

Kom å bli med om i den fortryllende eventyrverden sammen med forteller Marianne Stenerud.

Passer for førskolegruppen i barnehagen.

Varighet ca 20 minutter.

Marianne Stenerud er en erfaren, lyttende og kreativ forteller. Hennes spesialitet er oppsetninger for barn. Hun er forteller på heltid og har i mer enn et tiår gjennomført mange forestillinger og turneer for barnehager, skoler og familier.

 

Kl. 1100

Den magiske slangen

Et sted, på andre siden av havet, bodde det en gang en far som fryktet de magiske skapningers kraft. Den yngste måtte bli den modigste og datteren lovte sin far å gifte seg med slangen. En slange med glitrende øyne og en musikalsk stemme, men med hud så skarp og så kald at hele kroppen hennes skalv.

Denne fortellingen er en kinesisk versjon av det norske folkeeventyret Kvitebjørn kong Valemon og kalles Den magiske slangen. Kvitebjørnen er byttet ut med en slange og skogen med et ørkenlandskap.

Med Bintang Emilie

 

Kongssønnen i trollham

«Kongssønnen i trollham» er en fortellerforestilling der du på en levende måte blir kjent med det samiske folkeeventyret, som handler om jegerdatteren Liv, som blir røvet av et troll og må bo med han i en mørk hule. I hulen møter hun også en menneskeskikkelse som hun forelsker seg i, men han er forhekset. For å redde sin kjærlighet må Liv sette ut på en lang reise der hun opplever finurlige ting. Vil hun klare å sette han fri?

Med Ine Mariel Solbakken

 

Kl. 1200

 

Kvitebjørnen og fattigjenta

En liten prins forsvinner fra hjemmet sitt og må vokse opp blant troll. Ei fattigjente blir solgt av foreldrene for ei tønne gull og ledes mot et liv i ensomhet og mørke. Men gutten og jenta møtes, og med det tar livet ei ny retning.

Ei fortelling om å gå en lange veien, om å reise seg fra motgang og kjempe for de store følelsene.

For ungdom og voksne

Med Kirsti Sæter

 

Kvitebjørnen

En ung jente går seg vill på fjellet. Hun blir reddet av en kvit bjørn som viser henne veien hjem. Til gjengjeld må hun bli kjæresten hans. Han kommer til henne om nettene, etter at det har blitt mørkt. Da er han ingen bjørn, men en mann. Kan man elske en som er bjørn om dagen og mann om natta? Kan man elske en man aldri har sett? Hvordan kan man vite om han er den rette? Og hva skjer den dagen villdyret våkner? En fortelling om å lete etter kjærligheten og kjempe for seg selv.

Med Marte Liset

 

 

Den femte samlingen

 

Da har den femte samlingen i AT425 blitt gjennomført. For en vidunderlig gjeng av fortellere! Det ble ikke så mye «opplegg» denne gangen, da det skulle settes av tid til de enkelte deltakernes egne små visninger. Det ble en rik opplevelse å høre de ulike fortellingene som har samme utspring. Det ergret meg selvfølgelig at jeg selv ikke fikk fortalt. Det skyldes den lange tilbakemeldingen hver enkelt deltaker fikk, og selv om jeg ønsket å korte ned tiden, kunne jeg ikke bryte inn. Jeg skal egentlig ikke «være lærer», men får likevel den funksjonen og det går på bekostning av eget arbeid. Nok om den «sutringen»!

 

Ulike fortellere hadde løst oppgaven på ulike måter og fortellingene kom fram som forskjellige kulturelle vitner om de ulike fortellernes bakgrunn, preferanser og stiler. Og ikke minst påvirket av den praksisen de til daglig forholder seg til.

 

Mette K som kom med kloke kommentarer, innførte begrepet: «Gnagepunkt» som opptok gruppen og som hver enkelt resonerte seg fram til ulike tolkninger av. Kan det være noe sånt som: Det som forstyrrer, det som er ubehagelig?

 

Ubehaget er interessant, for den opprinnelige konteksten av nok denne formen for fortelling ubehagelig. For meg er ubehaget knyttet til kvinnerollen som kommer fram. Den kvinnen som er avhengig av mannsverden, den kvinnen som formes av det patriarkalsk samfunnet. Kvinnen som loves bort av sin far og kvinnen som ikke kan leve uten mann.

 

Dyrerollen er også interessant. I en doktorgrad om «Beauty and the beast» står det blant annet: “As such a cultural prop, the Beast is encoded with the fears and anxieties of the

producing society. Such deeply encoded depictions are capable of simultaneously fascinating and horrifying audiences—we are attracted at the same time that we are repelled. By exploring the concept of Otherness presented within the various revisionary incarnations of the Beast, one can gain a better understanding of a culture’s fears and social expectations of gender, sexuality, and humanity. At the heart of “Beauty and the Beast” are the questions: “Who is Other?” and by extension, “What is humanity?”” (“Beauty and the Beast” as Vehicle of Cultural Construction and Deconstruction A Dissertation Presented to the Graduate Faculty of the University of Louisiana at Lafayette In Partial Fulfillment of the Requirements for the Degree Doctor of Philosophy Amanda L. Anderson).

Dyret som en utforskning i det menneskelige er en spennende innfallsvinkel.

 

Ved neste runde skal vi ha online arbeid, det er også en ny innfallsvinkel.

Ormens slott

Kilde: Det er Neppe Petterson som har sendt meg følgende fortelling eller mer en struktur av en fortelling. Originaltittel er: Käärmeitten linna.

Det var en kongssønn som fridde til en heks datter, men han tok henne ikke som kone. Heksa ble sint og forvandlet hele kongeriket til en sandhaug og alle innbyggerne til ormer. Kun slottet ble stående mitt i sanden. Fortryllelsen ville forsvinne om en kvinne kunne elske kongssønnen i hans ormeskikkelse.

En handelsmann skulle ut på reise og hans datter ønsket seg en vakker blomst fra reisen. Det lovet han.

På veien hjem, ble de trøtte og fikk se slottet. Da de gikk inn var det ingen å se. Men mat ble satt fram og de åt. Så la de seg for å sove. Morgen etter var det satt fram kafe, brød og vaskevann. Handelsmannen kikket igjennom hele slottet, men så ingen. I et rom fikk han øye på en vakker blomst og kom på datterens ønske og tok blomsten. Da han skulle sette seg i sin vogn, kom det en stor slange fram under slottet og sa at ettersom han hadde tatt blomsten måtte han enten forbli i slottet resten av sitt liv eller love bort sin datter. Da han hadde sitt eget liv kjært, lovet han bort datteren. Ormen sendte en vogn med dem. Og med den reiste kvinnen dit.

Kvinnen fikk alltid mat og sov godt og det var vakkert der. Hver gang hun satt på en sofa kom slangen og slikket hennes legger, knær og lår- i begynnelsen syntes kvinnen at dette var ille, men snart vendte hun seg til det og begynte å lengte etter det.

En dag spurte ormen om hun savnet sine foreldre. Ormen hadde et speil hvor man kunne se sine kjæreste, men man måtte ikke gråte, for da ville man ikke kunne se. Kvinnen kikket i speilet og så sine foreldre. En dag begynte hun å gråte og så dem ikke mer.

Ormen spurte om hun ikke ville reise hjem og besøke sine foreldre og det ville hun gjerne. Hun måtte love å komme hjem etter et par dager før klokken slo tolv på natten.

Hjemme var de glade for å se henne, men hun rakk ikke tilbake innen klokken slo tolv.

Da hun kom tilbake til slottet, var det ingen der. Hun gikk rundt og følte seg så ensom at hun begynte å gråte. Hun fikk øye på et spor i sanden, fulgte det og kom til en brønn. Så trist var hun at hun hoppet ned i brønnen.

Der nede fant hun ormen. Hun tok den i sine armer. I det samme ble brønnen forvandlet til slott og sanden til et kongerike og ormene til folk som bodde i riket. Ormen selv ble til en kongssønn.

Da ble det glede! Det ble holdt et stort bryllup og resten forstår du selv.

 

 

 

AT425 – fjerde samling

 

Forrige uke, uke 6, møttes vi fortellerne til fjerde samling av prosjektet AT425. Det var, som vanlig, en god samling. Det er noe med den velvillige kunnskapsdelingen vi har fått til i prosjektet som fører til en god videreutvikling av oss alle sammen. Jeg vet ikke om det skyldes de mange dialogene, samling av deltakere, eller opplegget, men sannsynligvis en blanding av det hele.

9608l

Hilde Eskild fortalte om sin bakgrunn og den sørlandske fortellertradisjonen hun vokste opp i. Hun fortalte også om fortellertradisjonen i folkehøyskolene, kanskje en tradisjon jeg selv har vektlagt for lite som en viktig bidragsyter inn i den norske muntlige fortellerkunsten i dag.

 

Et av fokusene for samlingen var materialet vi hadde samlet inn og øvelsene gjorde et forsøk på å aktivisere dette inn i vår egen praktisering av den fortellingen vi arbeider med. Mye av det innsamlede materialet tok for seg symboltolkning av fortellingens betydning i dag. Det er kanskje bedre å snakke om representasjon, hva er det folkeeventyret representerer og hva er gyldig i vår tid. Folkeeventyret er for eksempel helt tydelig på at det representerer et heterosamfunn. Jeg fortalte om en informant som hadde i fortellingen om skjønnheten og udyret, gjort det åpent om hvem beistet var, om det var kvinne eller mann. Er det viktig at beistet er en mann? Kan den energien og det symbolet, være en kvinne?

9605l

Selv har jeg hengt meg opp i det mine informanter sier om økonomisering, at det er alt i den muntlige fortellerkunsten. Man vet alt om den fortellingen man forteller om, hvordan det ser ut i fortellingen, forhistorier, tolkninger, men man forteller ikke alt dette, man foretar en utvelgelse i selve fortellersituasjonen. Derfor tror jeg at det også er viktig med et slikt undereventyr som dette, at prosessen er lang, fordi da dekker man både det intellektuelle og det emosjonelle nivået i fortellingen.

 

Neste verksted skal ha fokus på stil.

Eirin Edvardsen

Jeg kommer fra Sørfold i Nordland og utdannet seg som forteller i 1999 ved Høgskolen i Oslo. Frem til 2001 jobbet jeg som forteller i Oslo, men reiste så tilbake til Nordland. Her etablerte jeg meg som forteller, Eventyrdamen, med oppdrag for festivaler, museer, firmaer og turneer gjennom DKS. I disse egenproduserte forestillingene har nordnorske og samiske fortellinger vært hovedfokus. De lokale fortellingene fra hjemplassen min og andre steder i Salten har også fått en stor rolle i mitt repertoar. Spøkelseshistorier er også en favorittgenre. I dag jobber jeg som forteller og museumsformidler i Nordlandsmuseet, og her får jeg virkelig utfolde meg som forteller.