Høy stakken som mann – en variant av AT425

 

I min dokumenter på dataen fant jeg en variant som Neppe Petterson en gang sendte til meg. Fortellingen er skåret ned til beinet, og forkortet, men for en forteller er det bare å fylle ut.

Neppe Pettersson. skriver at orginaltittelen på fortellingen er Heinäruko sulhasena som på svensk betyr „Höstacken som fästman“. Altså en høystakk som mann.

Det var en gang en enke som hadde en eneste datter. De var fattige. En kveld kom det en brennende høystakk inn i stua og denne gikk rundt i rommet og sa: „Kjerring, jeg eter din datter, eter og eter, tar og tar.“ Og med det forsvant den.

Den gamle og den unge ble redde og sørgmodige. Det samme skjedde nestekveld og tredjekveld og da tok den datteren med seg.

Den unge kvinnen ble ført til et mørkt rom, hun så ingenting. Hun lå i en seng og en mann la seg ned ved siden av henne. Dagen etter var han borte. På dagtid gikk hun omkring og visste ikke hvor hun var, men hun fikk øye på en stue. Hun gikk inn i stua og der satt det en eldgammel og krokete kjerring. Kvinnen ba om en fyrstikk, det fikk hun ikke. Da tok hun i hemmelighet en fyrstikk.

Om natten da mannen kom og la seg ved siden av henne, tente hun fyrstikken og fikk se at han var vakker. Men fyrstikken sloknet og en glo falt ned på mannen så han våknet. Han hoppet opp og skjøv henne vekk og sa: «Gå vekk, du kunne ikke la være å se, da er du ikke noe å spare på.»

Igjen gikk hun til den gamle, krokete kjerringa og fortalte hva som hadde hendt. Den gamle sa at hun ikke skulle ha gjort det, men hun ga henne sko med jernsåler og en bitt av jern i munnen og et nøste av jern som skulle snurre framfor henne. Den gamle sa: «Følg nøstet, gå til bittet har smeltet og skoene har blitt slitt ned. Da er du framme ved et hus og der er han. Men han er gift med Syötärakka (Syötär=»etende kvinne», et skrekkelig vesen). Du må tilbringe en natt med han.» Jenta fikk vakre klær som hun skille gi til vesenet.

Jenta dro avgårde og vandret til jernet hadde forsvunnet og omsider kom hun fram. Der møtte hun Syötärakka. Hun tilbød vesenet klær mot å få være i mannens seng. Dette gikk den andre med på og sa: «Så la det skje, din hore som vil i en annen manns seng.» Da mannen kom hjem den kvelden, ble han drukket full. Jenta lå med han i bastuen, men fikk ikke vekket han for han var så full. Tildlig om morgen ble hun sendt ut. Det samme skjedde neste natt. Denne natten la hun lapp i mannens lomme om at han ikke måtte drikke brennevin på kvelden.

Den tredje dagen hadde hun kun et plagg igjen. Også denne fikk hun byttet mot en natt med mannen. Da mannen kom hjem voktet han seg for å ikke drikke brennevin. Han helte det ned kragen på skjorta og lot som han var full. I badstuen pratet de sammen. Hun ba om unnskyldning for at hun hadde vært så dum å tenne fyrstikken, og nå undret hun på hvordan hun kunne få han tilbake. Han fortalte henne at det var fare for at Syötärakka ville ta livet av henne neste morgen. Hun ville bli sendt til hennes søster, men hun skulle ta med seg et brød som hun skulle til hundene på søsterens gård og så skulle hun velsigne dem. Hun ville komme til å gå mellom to klipper som ramlet mot hverandre, men hun skulle velsigne dem og strekke ut hånden så de ikke rørte ved hverandre. Ved huset ville en stang falle mot henne, men med velsignelse skulle hun løfte den opp og gå inn i stua.  Når kjerringa ville gi jenta en vevskje , måtte hun stjele den gjennom å klippe den løs.

Morgen etter ble hun sendt avgårde for å hente en vevskje. Alt det som ble sagt skjedde. Da hun var i stua som søsteren med et mannslik. Jenta kastet ut liket på gårdsplassen. Søsteren ropte: «Lik hvor er du?». «Her ute», svarte liket. Da hentet søsteren enda et lik. Jenta gjemte det under kjolen. Denne gangen svarte liket: «Under kjolen» og kjerringa trodde jenta hadde spist det. Når kjerringa går for å hente enda et lik, klippet jenta løs vevskjeen fra veven og sprang sin vei.

Alt som hun hadde velsignet, lot henne være i fred. Syötärakka ble sint fordi søsteren ikke hadde drept jenta og bega seg på vei til søsteren. Søsteren var på vei etter jenta. Begge møttes mellom klippene og ble klemt ihjel.

Jenta får sin mann og hentet enkekjerringa, sin mor, til seg. Mannen hadde et stort hus og der lever de godt fram til i dag og til og med litt i morgen.

 

 

Reklamer

Lover og funksjoner

Det andre verkstedet i prosjektet AT425 ble arrangert i desember og tok for seg blant annet eventyrets funksjoner og Axel Olriks episke lover. Det finnes flere «teorier» som framhever ulike funksjoner det er ved å fortelle et folkeeventyr.

9510l

Hos skjemteeventyr finner du for eksempel utladningsfunksjonen som går ut på at latter skal ventilere folks frustrasjon eller sinne. Eller du har den utopiske funksjonen som skal la lytteren tenke ut muligheter for å krysse grenser, kanskje spesielt i en sosial sammenheng. Dette ligner på den kompensatoriske funksjonen hvor eventyret skal hjelpe en å flykte fra den grå hverdagen. Også finnes den erkjennelsesutvidende funksjonen hvor fortellingen skal gi lytteren bedre innsikt i egen situasjon.

9512l

Det er rikt å arbeide med andre erfarne fortellere som kan kommentere basert på en god og rik erfaring. Spesielt er jeg begeistret for «min metode» hvor den enkelte får anledning til å fortelle om seg selv. Denne gangen var Kirsti som fortalte, og hennes utgreiing ble en slags memory-lane for egen del. Jeg kjente igjen mange av hennes barndomsbeskrivelser fra egen barndom om å vokse opp på et lite sted og hvilken betydning det kan ha for forming av møte med fortellinger senere.

9511l

Den danske folkloristen Axel Olriks episke lover er noe fortellere ofte kjenner intuitivt til, som for eksempel tretalls loven (alt gjentas tre ganger). Spesielt diskuterte vi framvektsloven det vil si at den personen som har “høyest stand” (den i sosial forstand mest betydelige), blir gjerne nevnt først – konge før prins, mann før kvinne, far før sønn. Dette er basert på tidligere sosiale relasjoner, men hvorfor holder vi fast på den rekkefølgen i dag når vi forteller folkeeventyr?

 

Om litt over en uke møtes vi til en ny runde, denne gangen vil intervju være i fokus.

 

 

 

Refleksjon knyttet til det første verkstedet

Det var storartet å møte andre erfarne fortellere, noen kjente jeg godt, andre har jeg aldri arbeidet med. Folkeeventyret vi jobber med er AT425.

Vi var en gruppe på syv stykker, hvor Mette K. var observatør og skrev logg og kom med refleksjoner. Vi andre arbeidet med ulike varianter av At425. Jeg sto for opplegget og progresjon i arbeidet. Fredagen tok utgangspunkt i Propps funksjoner. Hensikten var her å skape en oversikt over fortellingen og diskutere de ulike elementene som er tilstede. Ingen av oss kunne noe særlig om Vladimir Propp. Fredagen var også dagen da Eva – Maria la fram sin metode. Lørdag tok vi utgangspunkt i en variant av en metode jeg har utviklet for arbeid med norrøn mytologi. Hensikten var å fylle ut og fete opp fortellingen med refleksjoner fra eget liv. Her presenterte Marte sin metode.

Først vil jeg si noe om presentasjonene. Dette fikk i gang noen tanker hos meg. Etter å ha hørt Eva Maria snakke om sin metode og sitt virke, var det to tanker som slo meg. Det ene dreide seg om fortelling for voksne. At dette er lite utviklet i Norge sammenlignet med andre land. Det andre var behovet for å utvikle nye arenaer for muntlig fortellerkunst. Eva – Maria hadde noen gode eksempler på hvordan Midtnorsk fortellerforum virker og er aktive. Jeg tenker at noe av det man kan strebe mot, er å prøve å etablere noe innenfor de institusjonene man allerede har kontakter, eller som er etablerte. At man ikke alltid skal hente sine lyttere gjennom annonser og lignende. Jeg kom på mitt intervju med den østeriske fortelleren Karin Tscholl som har et fast oppdrag på hotell to ganger i året, noe jeg tenker en spennende ide. Da forteller hun for gjestene tidlig om morgen og om kvelden.

 

Marte fortalte om situasjonskontekst, noe jeg syns er veldig interessant og som vi bør kunne arbeide mer med. Både Mette K og Marte bemerket at vi kanskje er for lite fokusert på lytteren og situasjonen vi forteller i. Vi er veldig gode på å få fortellingen opp og stå, der har vi en metoderikdom, men vi er for lite oppmerksom på selve konteksten og forholdet til lytterne. Eller det er kanskje feil å uttrykke det på den måten, vi begrepsliggjør ikke den viktige delen.

 

Fredagen gikk med til Vladimir Propps funksjoner. Dette er noe både jeg og de andre kan for lite om og dette ble synlig i dette arbeidet. Samtidig ga det oss en pekepinn på hvilke elementer som er tilstede, ulikheter og mangler i den enkelte varianten vi arbeider med.

 

Lørdag tok vi utgangspunkt i en metode jeg har utviklet for arbeid norrøn mytologi, jeg hadde omgjort den noe for denne anledningen. Hensikten her var å skape nye lag i fortellingen.

Mye av arbeidet blir ledet av meg og det er egentlig ikke en rolle jeg ønsker meg, samtidig må det til. Det kan gå ut over eget arbeid med min variant av fortellingen, fordi jeg må følge med på andres progress.

 

Jeg ser viktigheten av «dele situasjonene» og får ideer av å høre på de andre. En replikk som står tilbake er Eva Marias: «Var det du som skulle hatt han?»

 

Mimesis Heidi Dahlsveen

Mimesis Heidi Dahlsveen er en av initiativtagerne til prosjektet. Dahlsveen har arbeidet som profesjonell muntlig fortellerkunstner nasjonalt og internasjonalt siden 1996. Hennes hovedfokus som forteller er å samtidsaktualisere tradisjonelle fortellinger. Hennes prosjekter har blitt støttet av norsk kulturråd, fond for utøvende kunstnere osv. Hun arbeider også som førstelektor i muntlig fortellerkunst ved OsloMet – storbyuniversitet.

Kirsti Sæter

Kirsti Sæter er opprinnelig fra Narjordet, Os i Østerdalen, men bor nå på Røros. Hun er utdanna forteller, sanger og kulturformidler og er til daglig ansatt hos Rørosmuseet, Verdensarvsenteret for Røros bergstad og Circumferensen. I tillegg jobber hun med baby- og småbarnssang og underviser i fortelling ved Nord Universitet avd. Levanger. Hun er daglig leder for Litteraturfest Røros og Sønvisfestivalen. Sæter holder regelmessig egne konserter og konsertforestillinger, har turnert gjennom Den kulturelle skolesekken, og bruker forteller- og sangstemmen foran publikum så ofte som mulig. Forestillinger der fortellinger og musikk spiller sammen, har blitt et av feltene Sæter jobber mye med.

Marianne Stenerud

Jeg er en erfaren, lyttende og kreativ fortellerkunstner. MinJeg er fortellerkunstner på heltid og har skapt mangfoldige prosjekter og forestillinger for barn gjennom de siste 14 årene.

Jeg står oftest alene på scenen med fortellingene mine, men jeg liker godt og utforske fortellerkunsten sammen med kunstnere fra andre sjangere. Jeg jobber for eksempel med samtidsmusikkgruppen Song Circus, og musikere som Gunhild Seim, Eva Bjerga Haugen og Eddie Andresen. Sammen med filosof Ingunaya Myhre turnerer jeg med fortelling og filosofi, og jeg har også de siste årene satt opp forestillinger med tospråklig fortelling, her arbeider jeg med ulike samarbeidspartnere, og sammen har vi blant annet satt opp norsk/polske, norsk/arabiske, norsk/somaliske og norsk/tigrinjanske forestillinger.

Karla Suzanne Øfjord

Mitt navn er Karla Suzanne Øfjord, jeg er 26 år gammel, bor i Oslo, men kommer fra Drammen. Jeg fullførte bachelor i drama og teaterkommunikasjon våren 2018, og fordypet meg i fortellerkunst og digitale fortellinger i min bacheloroppgave. Jeg gikk fortellerkunststudiet på OsloMet høsten 2017, der møtte jeg tre andre fortellere, og sammen startet vi fortellergruppen StorySquad i januar 2018. Vi jobber med å lage workshops og fortellerforestillinger som vi spiller i Norge og i utlandet. For øyeblikket går jeg årsstudium i Kulturledelse, også på OsloMet. Jeg er veldig glad i språk og har bodd i både Danmark og Frankrike hvor jeg har studert kunstfag, fransk, fysisk teater og scenografi.