Den femte samlingen

 

Da har den femte samlingen i AT425 blitt gjennomført. For en vidunderlig gjeng av fortellere! Det ble ikke så mye «opplegg» denne gangen, da det skulle settes av tid til de enkelte deltakernes egne små visninger. Det ble en rik opplevelse å høre de ulike fortellingene som har samme utspring. Det ergret meg selvfølgelig at jeg selv ikke fikk fortalt. Det skyldes den lange tilbakemeldingen hver enkelt deltaker fikk, og selv om jeg ønsket å korte ned tiden, kunne jeg ikke bryte inn. Jeg skal egentlig ikke «være lærer», men får likevel den funksjonen og det går på bekostning av eget arbeid. Nok om den «sutringen»!

 

Ulike fortellere hadde løst oppgaven på ulike måter og fortellingene kom fram som forskjellige kulturelle vitner om de ulike fortellernes bakgrunn, preferanser og stiler. Og ikke minst påvirket av den praksisen de til daglig forholder seg til.

 

Mette K som kom med kloke kommentarer, innførte begrepet: «Gnagepunkt» som opptok gruppen og som hver enkelt resonerte seg fram til ulike tolkninger av. Kan det være noe sånt som: Det som forstyrrer, det som er ubehagelig?

 

Ubehaget er interessant, for den opprinnelige konteksten av nok denne formen for fortelling ubehagelig. For meg er ubehaget knyttet til kvinnerollen som kommer fram. Den kvinnen som er avhengig av mannsverden, den kvinnen som formes av det patriarkalsk samfunnet. Kvinnen som loves bort av sin far og kvinnen som ikke kan leve uten mann.

 

Dyrerollen er også interessant. I en doktorgrad om «Beauty and the beast» står det blant annet: “As such a cultural prop, the Beast is encoded with the fears and anxieties of the

producing society. Such deeply encoded depictions are capable of simultaneously fascinating and horrifying audiences—we are attracted at the same time that we are repelled. By exploring the concept of Otherness presented within the various revisionary incarnations of the Beast, one can gain a better understanding of a culture’s fears and social expectations of gender, sexuality, and humanity. At the heart of “Beauty and the Beast” are the questions: “Who is Other?” and by extension, “What is humanity?”” (“Beauty and the Beast” as Vehicle of Cultural Construction and Deconstruction A Dissertation Presented to the Graduate Faculty of the University of Louisiana at Lafayette In Partial Fulfillment of the Requirements for the Degree Doctor of Philosophy Amanda L. Anderson).

Dyret som en utforskning i det menneskelige er en spennende innfallsvinkel.

 

Ved neste runde skal vi ha online arbeid, det er også en ny innfallsvinkel.

Reklamer

Ormens slott

Kilde: Det er Neppe Petterson som har sendt meg følgende fortelling eller mer en struktur av en fortelling. Originaltittel er: Käärmeitten linna.

Det var en kongssønn som fridde til en heks datter, men han tok henne ikke som kone. Heksa ble sint og forvandlet hele kongeriket til en sandhaug og alle innbyggerne til ormer. Kun slottet ble stående mitt i sanden. Fortryllelsen ville forsvinne om en kvinne kunne elske kongssønnen i hans ormeskikkelse.

En handelsmann skulle ut på reise og hans datter ønsket seg en vakker blomst fra reisen. Det lovet han.

På veien hjem, ble de trøtte og fikk se slottet. Da de gikk inn var det ingen å se. Men mat ble satt fram og de åt. Så la de seg for å sove. Morgen etter var det satt fram kafe, brød og vaskevann. Handelsmannen kikket igjennom hele slottet, men så ingen. I et rom fikk han øye på en vakker blomst og kom på datterens ønske og tok blomsten. Da han skulle sette seg i sin vogn, kom det en stor slange fram under slottet og sa at ettersom han hadde tatt blomsten måtte han enten forbli i slottet resten av sitt liv eller love bort sin datter. Da han hadde sitt eget liv kjært, lovet han bort datteren. Ormen sendte en vogn med dem. Og med den reiste kvinnen dit.

Kvinnen fikk alltid mat og sov godt og det var vakkert der. Hver gang hun satt på en sofa kom slangen og slikket hennes legger, knær og lår- i begynnelsen syntes kvinnen at dette var ille, men snart vendte hun seg til det og begynte å lengte etter det.

En dag spurte ormen om hun savnet sine foreldre. Ormen hadde et speil hvor man kunne se sine kjæreste, men man måtte ikke gråte, for da ville man ikke kunne se. Kvinnen kikket i speilet og så sine foreldre. En dag begynte hun å gråte og så dem ikke mer.

Ormen spurte om hun ikke ville reise hjem og besøke sine foreldre og det ville hun gjerne. Hun måtte love å komme hjem etter et par dager før klokken slo tolv på natten.

Hjemme var de glade for å se henne, men hun rakk ikke tilbake innen klokken slo tolv.

Da hun kom tilbake til slottet, var det ingen der. Hun gikk rundt og følte seg så ensom at hun begynte å gråte. Hun fikk øye på et spor i sanden, fulgte det og kom til en brønn. Så trist var hun at hun hoppet ned i brønnen.

Der nede fant hun ormen. Hun tok den i sine armer. I det samme ble brønnen forvandlet til slott og sanden til et kongerike og ormene til folk som bodde i riket. Ormen selv ble til en kongssønn.

Da ble det glede! Det ble holdt et stort bryllup og resten forstår du selv.

 

 

 

AT425 – fjerde samling

 

Forrige uke, uke 6, møttes vi fortellerne til fjerde samling av prosjektet AT425. Det var, som vanlig, en god samling. Det er noe med den velvillige kunnskapsdelingen vi har fått til i prosjektet som fører til en god videreutvikling av oss alle sammen. Jeg vet ikke om det skyldes de mange dialogene, samling av deltakere, eller opplegget, men sannsynligvis en blanding av det hele.

9608l

Hilde Eskild fortalte om sin bakgrunn og den sørlandske fortellertradisjonen hun vokste opp i. Hun fortalte også om fortellertradisjonen i folkehøyskolene, kanskje en tradisjon jeg selv har vektlagt for lite som en viktig bidragsyter inn i den norske muntlige fortellerkunsten i dag.

 

Et av fokusene for samlingen var materialet vi hadde samlet inn og øvelsene gjorde et forsøk på å aktivisere dette inn i vår egen praktisering av den fortellingen vi arbeider med. Mye av det innsamlede materialet tok for seg symboltolkning av fortellingens betydning i dag. Det er kanskje bedre å snakke om representasjon, hva er det folkeeventyret representerer og hva er gyldig i vår tid. Folkeeventyret er for eksempel helt tydelig på at det representerer et heterosamfunn. Jeg fortalte om en informant som hadde i fortellingen om skjønnheten og udyret, gjort det åpent om hvem beistet var, om det var kvinne eller mann. Er det viktig at beistet er en mann? Kan den energien og det symbolet, være en kvinne?

9605l

Selv har jeg hengt meg opp i det mine informanter sier om økonomisering, at det er alt i den muntlige fortellerkunsten. Man vet alt om den fortellingen man forteller om, hvordan det ser ut i fortellingen, forhistorier, tolkninger, men man forteller ikke alt dette, man foretar en utvelgelse i selve fortellersituasjonen. Derfor tror jeg at det også er viktig med et slikt undereventyr som dette, at prosessen er lang, fordi da dekker man både det intellektuelle og det emosjonelle nivået i fortellingen.

 

Neste verksted skal ha fokus på stil.

Eirin Edvardsen

Jeg kommer fra Sørfold i Nordland og utdannet seg som forteller i 1999 ved Høgskolen i Oslo. Frem til 2001 jobbet jeg som forteller i Oslo, men reiste så tilbake til Nordland. Her etablerte jeg meg som forteller, Eventyrdamen, med oppdrag for festivaler, museer, firmaer og turneer gjennom DKS. I disse egenproduserte forestillingene har nordnorske og samiske fortellinger vært hovedfokus. De lokale fortellingene fra hjemplassen min og andre steder i Salten har også fått en stor rolle i mitt repertoar. Spøkelseshistorier er også en favorittgenre. I dag jobber jeg som forteller og museumsformidler i Nordlandsmuseet, og her får jeg virkelig utfolde meg som forteller.

Å spørre fram

Forrige fredag og lørdag var det en fin samling i prosjektet AT425. Vi fikk blant annet snakket ut om framtidige behov og prosjekter. Et av godene ved dette prosjektet er at vi har fortellere spredt utover et stort geografisk område, det vil si at flere av fortellerne er etablerte der de bor og har med tiden skapt sin helt egne praksis, enten det er anvendt eller som kunstner. Fortellerne er rammet inn av sitt nærmiljø med de fordeler og utfordringer det gir. De har skapt sin helt særegne identitet. 

Hovedfokuset på samlingen var å arbeide med intervjuer, hvor vi skulle ende med tre ulike intervjuguider som skal hjelpe oss når vi skal ut og samle inn nye fortellinger. 

9542

Opplegget jeg hadde laget hadde fokus på å trene på å skape og stille spørsmål. Intensjonen var jo å berede bunnen for intervjuguider, men det ble så mye mer oppdaget under oppleggets gang. Det er noe med å stille spørsmål, det åpner opp for noe, kanskje en dybde i fortellingen?

Dette er et grep som allerede ligger i mye fortellermateriale. Du har det i norrøn mytologi, hvor lange dialoger føres gjennom å stille hverandre gåter. Det slår meg at dette er noe jeg burde utforske mer som et metodisk grep. Vi oppdaget for eksempel at fortellingene ble mer aktualiserte.    Så er det kanskje noe med lyttingen til spørsmålet, at man selv øker svar i sin egen fortelling, når andre stiller et spørsmål til seg selv. Det virker som om det knytter et sosialt fellesskap i større grad. Dette er selvfølgelig løse tanker jeg gjør meg, basert på en enkelt samling. Men det er verdt å prøve det videre. 

Høy stakken som mann – en variant av AT425

 

I min dokumenter på dataen fant jeg en variant som Neppe Petterson en gang sendte til meg. Fortellingen er skåret ned til beinet, og forkortet, men for en forteller er det bare å fylle ut.

Neppe Pettersson. skriver at orginaltittelen på fortellingen er Heinäruko sulhasena som på svensk betyr „Höstacken som fästman“. Altså en høystakk som mann.

Det var en gang en enke som hadde en eneste datter. De var fattige. En kveld kom det en brennende høystakk inn i stua og denne gikk rundt i rommet og sa: „Kjerring, jeg eter din datter, eter og eter, tar og tar.“ Og med det forsvant den.

Den gamle og den unge ble redde og sørgmodige. Det samme skjedde nestekveld og tredjekveld og da tok den datteren med seg.

Den unge kvinnen ble ført til et mørkt rom, hun så ingenting. Hun lå i en seng og en mann la seg ned ved siden av henne. Dagen etter var han borte. På dagtid gikk hun omkring og visste ikke hvor hun var, men hun fikk øye på en stue. Hun gikk inn i stua og der satt det en eldgammel og krokete kjerring. Kvinnen ba om en fyrstikk, det fikk hun ikke. Da tok hun i hemmelighet en fyrstikk.

Om natten da mannen kom og la seg ved siden av henne, tente hun fyrstikken og fikk se at han var vakker. Men fyrstikken sloknet og en glo falt ned på mannen så han våknet. Han hoppet opp og skjøv henne vekk og sa: «Gå vekk, du kunne ikke la være å se, da er du ikke noe å spare på.»

Igjen gikk hun til den gamle, krokete kjerringa og fortalte hva som hadde hendt. Den gamle sa at hun ikke skulle ha gjort det, men hun ga henne sko med jernsåler og en bitt av jern i munnen og et nøste av jern som skulle snurre framfor henne. Den gamle sa: «Følg nøstet, gå til bittet har smeltet og skoene har blitt slitt ned. Da er du framme ved et hus og der er han. Men han er gift med Syötärakka (Syötär=»etende kvinne», et skrekkelig vesen). Du må tilbringe en natt med han.» Jenta fikk vakre klær som hun skille gi til vesenet.

Jenta dro avgårde og vandret til jernet hadde forsvunnet og omsider kom hun fram. Der møtte hun Syötärakka. Hun tilbød vesenet klær mot å få være i mannens seng. Dette gikk den andre med på og sa: «Så la det skje, din hore som vil i en annen manns seng.» Da mannen kom hjem den kvelden, ble han drukket full. Jenta lå med han i bastuen, men fikk ikke vekket han for han var så full. Tildlig om morgen ble hun sendt ut. Det samme skjedde neste natt. Denne natten la hun lapp i mannens lomme om at han ikke måtte drikke brennevin på kvelden.

Den tredje dagen hadde hun kun et plagg igjen. Også denne fikk hun byttet mot en natt med mannen. Da mannen kom hjem voktet han seg for å ikke drikke brennevin. Han helte det ned kragen på skjorta og lot som han var full. I badstuen pratet de sammen. Hun ba om unnskyldning for at hun hadde vært så dum å tenne fyrstikken, og nå undret hun på hvordan hun kunne få han tilbake. Han fortalte henne at det var fare for at Syötärakka ville ta livet av henne neste morgen. Hun ville bli sendt til hennes søster, men hun skulle ta med seg et brød som hun skulle til hundene på søsterens gård og så skulle hun velsigne dem. Hun ville komme til å gå mellom to klipper som ramlet mot hverandre, men hun skulle velsigne dem og strekke ut hånden så de ikke rørte ved hverandre. Ved huset ville en stang falle mot henne, men med velsignelse skulle hun løfte den opp og gå inn i stua.  Når kjerringa ville gi jenta en vevskje , måtte hun stjele den gjennom å klippe den løs.

Morgen etter ble hun sendt avgårde for å hente en vevskje. Alt det som ble sagt skjedde. Da hun var i stua som søsteren med et mannslik. Jenta kastet ut liket på gårdsplassen. Søsteren ropte: «Lik hvor er du?». «Her ute», svarte liket. Da hentet søsteren enda et lik. Jenta gjemte det under kjolen. Denne gangen svarte liket: «Under kjolen» og kjerringa trodde jenta hadde spist det. Når kjerringa går for å hente enda et lik, klippet jenta løs vevskjeen fra veven og sprang sin vei.

Alt som hun hadde velsignet, lot henne være i fred. Syötärakka ble sint fordi søsteren ikke hadde drept jenta og bega seg på vei til søsteren. Søsteren var på vei etter jenta. Begge møttes mellom klippene og ble klemt ihjel.

Jenta får sin mann og hentet enkekjerringa, sin mor, til seg. Mannen hadde et stort hus og der lever de godt fram til i dag og til og med litt i morgen.

 

 

Lover og funksjoner

Det andre verkstedet i prosjektet AT425 ble arrangert i desember og tok for seg blant annet eventyrets funksjoner og Axel Olriks episke lover. Det finnes flere «teorier» som framhever ulike funksjoner det er ved å fortelle et folkeeventyr.

9510l

Hos skjemteeventyr finner du for eksempel utladningsfunksjonen som går ut på at latter skal ventilere folks frustrasjon eller sinne. Eller du har den utopiske funksjonen som skal la lytteren tenke ut muligheter for å krysse grenser, kanskje spesielt i en sosial sammenheng. Dette ligner på den kompensatoriske funksjonen hvor eventyret skal hjelpe en å flykte fra den grå hverdagen. Også finnes den erkjennelsesutvidende funksjonen hvor fortellingen skal gi lytteren bedre innsikt i egen situasjon.

9512l

Det er rikt å arbeide med andre erfarne fortellere som kan kommentere basert på en god og rik erfaring. Spesielt er jeg begeistret for «min metode» hvor den enkelte får anledning til å fortelle om seg selv. Denne gangen var Kirsti som fortalte, og hennes utgreiing ble en slags memory-lane for egen del. Jeg kjente igjen mange av hennes barndomsbeskrivelser fra egen barndom om å vokse opp på et lite sted og hvilken betydning det kan ha for forming av møte med fortellinger senere.

9511l

Den danske folkloristen Axel Olriks episke lover er noe fortellere ofte kjenner intuitivt til, som for eksempel tretalls loven (alt gjentas tre ganger). Spesielt diskuterte vi framvektsloven det vil si at den personen som har “høyest stand” (den i sosial forstand mest betydelige), blir gjerne nevnt først – konge før prins, mann før kvinne, far før sønn. Dette er basert på tidligere sosiale relasjoner, men hvorfor holder vi fast på den rekkefølgen i dag når vi forteller folkeeventyr?

 

Om litt over en uke møtes vi til en ny runde, denne gangen vil intervju være i fokus.